Med jevne mellomrom poster hun flotte bilder fra Laksevåg av alt og ingenting, blandet med eksperimentelle studiobilder og reklamebilder for bedrifter. I Laugskonkurransen 2024 ble hun kåret til Årets Fotograf i Bergen Fotograflaug. Vi har tatt en prat med den flinke fotografen Cecilie Bannow.
Fortell litt om din bakgrunn og hva som førte til at du valgte å bli fotograf.
Cecilie Bannow: Egentlig ville jeg bli forsker innen noe naturvitenskapelig, eller kunstner. Fordi matematikk alltid har vært vanskelig for meg, ble jeg etter Exphil rådet til å ta en annen utdanning. Da gikk veien videre til Kunstskolen i Bergen. Etter et år der, kjente jeg at kunstverdenen ble for akademisk for meg. Jeg har alltid jobbet intuitivt enten det er visuelt, skriftlig eller musikalsk. Blir jeg tvunget inn i rammer som føles begrensende mister jeg fort skapertrangen.
Min tidligere gode nabo (kunstmaler og fotograf), prakket en dag på meg sitt gamle kamera. Et Nikon D50. Jeg var skeptisk, for fotografiet hadde aldri fanget min interesse. Jeg så ingen glede i å skulle «kopiere virkeligheten». Hva var kreativt og skapende med det, liksom? Men han ga seg ikke, og insisterte på at jeg skulle lære meg å bruke det med manuelle innstillinger fra start. I samme periode hadde en god venninne kjøpt seg speilrefleks. Jeg fikk kikke gjennom søkeren og oppdaget at jeg kunne jo komme utrolig tett på alle mulige små ting jeg samlet på. De kunne gjennom fotografiet bli store og tilgjengelige. Da begynte det gradvis å demre for meg at det går an å skape noe eget og være kreativ gjennom fotografiet også!
Det ble mange og lange gatevandringer og mye fotoeksperimentering sammen med naboen. Snart ville jeg ha mer og bedre utstyr, og et år senere hadde jeg spart nok til å kunne kjøpe mitt første kamera. Da jeg noen år senere begynte å jobbe i Design Region Bergen (DRB), var det blant annet min oppgave å dokumentere alle aktiviteter med både tekst og bilder. Etter hvert fikk jeg forespørsler fra medlemsbedrifter om jeg tok på meg fotooppdrag. Da var det bare å hoppe i det, og i 2013 registrerte jeg Cecilie Bannow i Brønnøysundregisteret.
Forespørslene ble flere og en god venninne, fotograf selv, begynte å nudge meg – om det ikke var på tide å innse at foto var min vei og at jeg kunne leve av det, slik hun gjorde? Tre år senere, i 2016 hadde hun overtalt meg. Jeg sa opp jobben i DRB og sto på egne ben som selvstendig næringsdrivende fotograf fra 2017. Skummelt? Ja! Men jeg hadde et stort nettverk, både gjennom jobben i DRB og fra å være en sosial sommerfugl i alle slags kretser i mange år. Jeg fikk på den måten mye gratis som andre gjerne må jobbe hardt for å komme til. Uten dette nettverket hadde jeg nok ikke våget å ta spranget.
Kan du fortelle litt om bildene du sendte inn til årets konkurranse? Hvordan landet du på akkurat disse bildene?
Det er alltid like vanskelig å velge bilder å sende inn, både til Landskonkurransen og Laugskonkurransen, synes jeg. Men jeg heller mot å eksperimentere litt mer i Laugskonkurransen – ta noen sjanser og heller kjøre mer safe i Landskonkurransen.
Siden jeg kun hadde hatt studio i et års tid, følte jeg ikke for å konkurrere med de erfarne studiofotografene. Samtidig hadde jeg lyst å sende inn studioarbeid for å «teste» det. Jeg sendte inn to portretter, et klassisk, et mer eksperimentelt lysettingsmessig, og et dansebilde av en liten ballerina i bevegelse. Derfor var det veldig overraskende, og virkelig helt totalt uventet å få bronse for alle de tre studiobildene jeg leverte. Det har selvsagt også gjort det enda mer motiverende å jobbe videre med kontrollert lys i studio.
Den mikroskopiske lille kjøkkenvindu-sneglen min hører vel også til i kategorien «eksperimentelt» å sende inn. Noen elsker den, andre ser bare et kjedelig bilde av en snegle. Jaggu fikk den hederlig omtale og var med på å gi meg sammenlagtseieren.
Du fikk i slutten av 2022 fotostudio på Laksevåg. Hvordan har tilgangen til studio påvirket deg som fotograf?
Å jobbe med kontrollert lys i studio har både vært en stor barriere for meg å komme over, og skikkelig, skikkelig gøy! Da jeg bestemte meg for å gå i gang med å finne et studiolokale her ute, var det først og fremst med tanke på å pushe meg selv videre i faget, men også for å kunne ha et fristed å eksperimentere helt uavhengig av årstid og værforhold. Det har vært mye prøving og feiling. Lange timer med tålmodige modeller, ofte med et ønske om et uttrykk eller noe lys som jeg så har måttet forsøke å knekke koden på. Jeg liker den måten å tilnærme meg en fotoutfordring på. Hvordan er catchlight i øynene her? Hvor kommer lyset fra og hvordan har fotografen fått til den og den effekten? Jeg har fortsatt mye å lære og god tid til å putle og leke.
Samtidig har også tilgang på studio radikalt forenklet enkelte kundeoppdrag, da i hovedsak bedriftsportretter. Før har jeg vært avhengig av å drasse med mye greier og rigge opp studio i trange lokaler med lavt under taket og lys i alle mulige temperaturer som sniker seg inn i bildet. Å kunne tilby kunder å komme til meg for en mer knirkefri shoot er helt supert.
Hva driver du med for tiden? Har du noen spesielle prosjekter på gang?
I skrivende stund har jeg en slags passiv ferie siden det er midt i fellesferien og de fleste bedrifter går på lavmodus. Jeg tar aldri noen planlagt ferie selv, men nyter de stille dagene med putling i hagen, lave skuldre, tid med venner, Sun Lollies, podcast på øret i hengestol på verandaen. Sånne herlige ting.
I bakgrunnen surrer jo alltid små og store ideer. Plutselig får jeg øye på noe i lokalmiljøet (min personlige storby og jungel), jeg får lyst å dokumentere eller gjøre en liten serie av. De som følger min private, men offentlige Facebookprofil, har sett noen eksempler på dette.
Ellers er jeg såvidt i gang med en portrettserie av Folk på Laksevåg, men her har jeg ingen hastverk så det kommer nok i helt uregelmessige drypp styrt av innfall og hvem jeg møter på.
Hva liker du best å fotografere?
Ingenting. Altså jeg liker best å fotografere det jeg kaller «ingenting». Egentlig er det litt misvisende, for det kan jo være alt egentlig. Det jeg mener er at det ikke er noe klart objekt i fokus. Jeg tar kamera i hånden, går ut og ser omverden i utsnitt. Linjer, farger, flater, lys og skygge. Mer grafiske uttrykk, rett på – knips!
Hvor henter du motivasjon og inspirasjon?
Motivasjon. Hm. Noen ganger kommer den som en flodbølge. Motivasjon/inspirasjon/innfall, det bruser opp i meg og da må jeg bare ut eller i studio eller hva det skulle være med en eneste gang. Da kan ingenting stoppe meg. Jord og himmel settes i bevegelse og jeg gir meg ikke før visjonen er realisert. Det høres litt dramatisk ut, men det er sånn det føles.
Andre ganger, og mye oftere er det venner og gode kolleger som fungerer som både motivatorer og til tider rene livbøyer. Uten dem, hadde ikke dette gått. Jeg er selvkritisk som få, blir aldri helt fornøyd og tviler ofte.
Med ujevne mellomrom lander jeg på at nå er det nok best å bare sette kamera på hyllen for godt, for jeg er en helt ubrukelig og talentløs fotograf. Det kan være før et oppdrag, underveis i et oppdrag og etter et oppdrag. Det er da livbøyene kommer og loser meg i havn. Takk – verdens beste venner, kolleger og støttespillere!
Inspirasjon kan komme fra hvor som helst og fra alt. Akkurat nå er det en fotograf som har vunnet hjertet mitt: Nadav Kander. Han ramlet jeg tilfeldig over da noen i en fotogruppe på Facebook slaktet lyset han hadde formet på et portrett av Kong Charles III. Jeg synes lyset var interessant og dristig, fant hjemmesiden hans, og sitret av glede. Tror jeg uten å overdrive kan si at hvert eneste bilde jeg har sett på hjemmesiden hans vekker følelser i meg. Sjekk ut portrettene hans. Amaaazing!
Nå har vi snakket litt med fotografen i deg, men hvordan er du på privaten?
Oi, det var et uventet spørsmål. Det er fristende å si at det må noen andre svare på. Men ok, jeg skal forsøke å gi et svar på det også. Jeg grubler mye og er veldig nysgjerrig på alt mulig. Det går flere timer daglig på podcaster, da i hovedsak rettet mot samfunn, vitenskap, politikk, psykologi og en blanding av dem alle - noen av dem med en humoristisk innramming. Jeg er veldig sulten på informasjon og ny kunnskap, og podcaster er en vidunderlig kilde til næring.
Når jeg ikke går med hodet i en podcast, snakker jeg like gjerne på telefonen med mine helt vidunderlige venner, som med noen i kassen på butikken, naboen i gaten eller hvilken som helst interessant person jeg skulle være heldig å komme i prat med. Altså enten helt eremitt eller hypersosial. En ting kan jeg i alle fall si – jeg kjeder meg aldri!
Vi takker for intervjuet og gratulerer så mye med den velfortjente seieren!
Ønsker du å bli med i Bergen Fotograflaug's årlige konkurranse, og muligheten til å bli Årets Fotograf? Meld deg inn i Norges Fotografforund her.
Comments